MAIN | Contact | The village | Maps | The harbour | Entries | Events | Sponsors

Utsikt fra Kjerringfjell. Foto: Tove Rutledal

Tur til Kjerringfjell - EVENTS

Eivindvik Idrettslag inviterer til fottur til Kjerringfjell.
Fra Kjerringfjell (423 moh.) er det oversyn over hele Sognesjøen, helt ut til til Utvær fyr – og du kan se alle Cutty Sark båtene som passerer på vei til Bergen. Ta med kikkert og kle deg etter været!

23. og 24 .juli. Start kl. 11.00.

Frammøte bak kommunehuset (administrasjonsbygget) kl. 10.45. Turen varer ca. 4 timer. SE KART


 

Colin Archer-sk°yta «Voyager», oppkalt etter romsonden som er på vei ut av vårt solsystem, seiler ut gjennom Sognefjorden, fra innerst i Luster og ut i havgapet. Om bord er en gruppe unge mennesker som holder på med et stort prosjekt: å kartlegge fjorden, stedene, naturen, folket og deres kultur og historie.

1) Utdrag fra «Oppdageren» av Jan Kjærstad 1999.  Vinner av Nordisk Råds litteraturpris 2001.

Det var morgen i Eivindvik. Oppbruddstemning. Kamala og Jonas skulle være med «Voyager» videre; Martin og jeg skulle kjøre bilen hjem til Oslo. Hanna fortalte muntert at de planla å seile om Utvær, siden Jonas så gjerne ville se denne ytterste øya hvor vikingene skulle ha slipt sverdene sine før de dro på tokt i vesterled. Også Harald Hardråde måtte ha gått i land der den gangen han seilte over Nordsjøen for å vinne herredømmet over England.
Martin foreslo at vi skulle vinke farvel fra et punkt hvor vi kunne se dem lengst mulig. De andre hadde funnet en kjentmann, sto rundt et sjøkart og fikk forklart en mulig lei gjennom «paddemarka» vest for Ytre Sula. Vi klatret raskt oppover mot Høgefjell, nådde toppen med antennespeilet og fortsatte videre inn til det langstrakte Kjeringefjell hvor vi slo oss ned på høyden lengst vest. Dagen var varm; vi gikk i bare T-sjorter og shorts. Vi satt med solen i ryggen og stirret utover. Nå i pinsehelgen var det en del båter på vannet. Sikten var usedvanlig god. Vi så skjærgården i Gulen, øyene i Solund og helt til den karakteristiske Lihesten i nord. Nedenfor knausen der vi satt, lå grunnmuren av en vakthytte som ble brukt under krigen. Herfra kunne man oppdage enhver fiende som nærmet seg Sognefjorden.
Vi hadde ikke sittet mer enn noen minutter før «Voyager» kom, for motor, gjennom Nyhamarsund under oss. Martin veivet med T-sjorten. Hanna og Carl, Kamala og Jonas vinket tilbake. Vannet i sundet var uvirkelig turkis på grunn av algeveksten, men gikk over i blått ute i Sognesjøen. Jeg la meg behagelig tilrette mens Martin varmet opp en mulligatawnysuppe på stormkjøkkenet, rester etter gårsdagens middag ombord på «Voyager». «Jeg beklager at den mangler ørlite grann Koriander, memsahib,» sa han og fikk meg til å le. Han arbeidet ellers på et biprosjekt, et hefte han skulle kalle Kokebok for to nomader og en primus. Vi fulgte båten med øynene mens vi slurpet i oss den sterke suppen. Vi så hvordan den gamle redningsskøyta dreide mot vest, hvordan de satte seil, – storseil, fokk, klyver – slik at «Voyager» plutselig, på denne avstanden, fikk preg av en tidløs farkost. Det var et flott skue. Og en flott tanke. En nordmann, en halvt amerikaner, en koreaner og en inder. Og alle Norske. På vei mot Utvær. Et ytre venstre, tenkte jeg. Et nytt Norge.
Jeg skottet bort på Martin, en gutt som påsto han kom fra et lite trafikknutepunkt i Troms, en gutt jeg likte svært godt. Han hadde Norges vanligste etternavn, og var samtidig den mest uvanlige nordmannen jeg hadde truffet. Han hadde klatret det meste, fra Bonatti-pilaren til Ama Dablam, men nå satt han her, sammen med meg, på toppen av et 400 m høyt fjell og var tydelig betatt. Han så utover havet. «Jeg har aldri opplevd noe sånt,» sa han. «Det er som om vi befinner oss i verdens største veikryss.»



2) Om vakthytta på Kjerringfjell. Frå samlinga «Eivindvik – historie i tekst og bilder» av Magnor Midtun.

Marinekommando Vestlandet nytta i verdskrigen 1914-18 Kjerringfjellet som signalstasjon. Føremålet med stasjonen var, som ved andre slike stasjonar langs kysten, å speida etter om det skulle koma framande krigsbåtar inn til landet. Journalen til marinekommandoen syner også at det vart sendt inn metorologiske observasjonar.
Stasjonen på Kjerringfjellet heitte "Sognefjord Signalstasjon". Kva tid hytta som stod der vart bygt, veit eg ikkje, men i marinekommandoen sine arkiv på Statsarkivet i Bergen ligg kopi av brev av 21.6.1914 der signalformann og signalmenn vert innkalla til 3 vekers instruksjonskurs på Marineholmen med frammøte 20. juli 1914, så hytta vart truleg oppsett på ettervinteren og våren 1914. Signalformann var vernepliktig sersjant Andreas Underthun og signalmenn Olav Nese (Henriksbø), Jørgen (Olsen) Midtun og Sigurd Larsen (Fonnevik). I 1916 slutta Sigurd Larsen (det ser ut for at det var p.g.a. dårleg helse), og Jørgen (Ottesen) Midtun kom inn i hans stad.
I 1918 vart det bygt "bislag" til hytta. I journalen står (1.3.1918) at rekninga for dette tilbygget er betalt med kr. 288,77.
På vaktposten hadde dei sterke kikkertar og det var installert telefon. Folk som budde på kysten gav melding til vakta om dei oppdaga noko mistenkjeleg. Ein gong var det ei kvinne som ringde og nokså oppskaka melde frå om at ein ubåt var på veg inn Sognesjøen. Det viste seg, då vakta fekk sett sine gode kikkertar på "farkosten", at det var ein kval som var på veg innover. Det var nok vasstrålen kvalen sende til vers som vakte kvinna sin mistanke.
Det kunne ofte vera hardt ver der oppe. Natta til 8.10.1918 slo lynet ned og gjorde skade på hytta. Vaktmannskapet (det var berre ein den natta, Jørgen Ottesen Midtun) vart svimeslegen. I journalen står på 8.10.1918, journalnr. 380: "telegr. Lynnedslag på Sognefjorden. Foreløbig uten forbindelse", og på nr. 384, same dag:"rapport over lynnedslaget".
Stasjonen vart nedrigga våren 1928. Kva tid og til kven hytta vart seld har eg ikkje sett noko skriftleg om, men etter det folk fortel var det Alfred Fosse (gnr. 20, bnr.3) og Jon Midtun (gnr. 19, bnr. 1) som kjøpte hytta. Seinare var Jon Midtun eineeigar. Hytta vart nedriven og materialen boren ned til Midtun, og seinare seld. Det siste som vart bore ned frå fjellet frå stasjonen var bolten for stativet til ein kikkert. Som gut var eg med då Jon skaut bolten laus frå fjellet. Odd Midttun (Henriksbø) var også med. Med feisel og minebor borte me eit hol i berget attmed bolten og han vart sprengt opp med dynamitt. Jon skulle få han omsmidd til vedkilar. Dette meinar eg skjedde tidleg i 1940-åra, under siste verdskrig.

TIL TOPPEN



3) Mulligatawny-suppe

  • 1 kokt høne
  • 60 g linser
  • 2-3 løk
  • Litt smør til steking
  • 2 ts karri
  • 1 l hønsekraft
  • 1-2 dl kremfløte
  • ca. 11/2 ts salt

Linsene kokes ca. 1/2 time. Finhakk løken og fres den med karri i smør til den er blank. Tilsett kraft, kremfløte og linser. Kok opp og ha i oppskåret hønsekjøtt. Smak til med salt og malt koriander før servering. Suppen kan serveres med ris.

TIL TOPPEN